Ja, det er storslagent massesøksmål mot barnevernet under opptrapping. Påmeldinger mottas fortløpende.
Barnevernet begår systematiske og taktiske overgrep mot foreldre og barn for å holde seg selv og et helt system i lønnet arbeid.
Man betaler selv i former av påførte ekstrabelastninger som kalles for skatte - og avgiftspolitikk - lønninger til de som begår taktiske overgrep mot sine medmennesker - hekseprosess mot landets egen befolkning ut ifra synserier i det vide og brede.
Man påtvinges holdninger som ikke samsvarer med sunt vett og logisk forstand - hver og en har rett til å være seg selv og ha egne meninger. Strafferammen for forbrytelser mot menneskeheten er fra 30 års fengsel - dette for de forfalskninger. løgner i dokumenter, mened mv som det offentlige med flere gjør mot sine medmennesker i et forkastelig rettssystem som kun fungerer for de som jobber i det.
De fleste vet hvem det er som jobber i dette forkastelige rettsystemet og tjener penger på det.
Rettssikkerheten glimrer fullstendig med sitt fravær !!!
DIREKTE PÅMELDING TIL GRUPPESØKSMÅL MOT BARNEVERNET
Direkte påmeldinger/registreringer til gruppesøksmålet mot barnevernet gjøres her.
Inger Djmel, mob: 98 07 17 08
Møre og Romsdal/Trøndelag mailto: idjmel@hotmail.com
Finn Drangsholt, Skipsbakken 32 A, 3950 Breivik
Tlf 47 75 50 03 mailto: fidrangs@online.no
Telemark./Sørlandet
Kristin Brataas, Gullbakkveien 7 A, 1363 Høvik.
Tlf. 67 59 15 07. Fax: 67 53 71 63. Mob. 93 65 65 05.
E-post: kbrataa@broadpark.no
Msn: femtitusenfeilkoblinger@hotmail.com
Oslo/Akershus/Buskerud/Vestfold.- hele Norge.
SKJEMA DU MÅ FYLLE UT FINNER DU HER: Gruppesøksmål registreringskjema finner du her
Når du har fyllt ut skjemaet innhenter du hele din barnevernsmappe, kopierer opp saksmappen og sender kopiene av saksmappen samt det utfyllte skjemaet til Advokat Knut Mannsåker i Bergen: Advokatfellesskapet Flatebø, Mannsåker
Merk at adressen du skal sende til er denne:
Advokat Knut Mannsåker
Advokatfellesskapet
Flatebø, Mannsåker & Co
Nygårdsgaten 4
N- 5015 Bergen
Tel: 55 56 03 70
Faks:55 32 08 40
VIKTIG INFO:
DERSOM DU/DERE HAR BARNEVERNSAKER SOM PÅGÅR SÅ MÅ DERE FOR ALL DEL IKKE GI SLIPP PÅ DENNE/DISSE, DEN/DE BARNEVERNSKAPTE SAKENE MÅ DERE KJØRE PARALLELT MED GRUPPESØKSMÅLET MOT BARNEVERNET.
Se forøvrig annen informasjon på denne siden i anledning PM til Gruppesøksmål
INFOSIDE vedlagt er også Befringsutvalgets rapport om barnevernets grove og vedvarende lovbrudd mot menneskeheten, den finner du her.
Med vennlig hilsen
Kristin Brataas
PS. Viktig info - Ansvarlig for gruppesøksmålet er IKKE Mona Lygre, trykk på link
MENNESKERETTIGHETSKONVENSJONEN.
Denne finner du i Pdf HER.
Universal Declaration of Human Rights
Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Erklæringen ble vedtatt med 48 lands ja-stemmer. Ingen land stemte mot. 8 land avsto.
Umiddelbart etter denne historiske begivenhet henstilte Generalforsamlingen til alle medlemsstater å bekjentgjøre Erklæringens tekst og "sørge for at den blir distribuert, framvist, lest og forklart spesielt i skoler og andre læreinstitusjoner, uten hensyn til de forskjellige lands eller områders politiske status".
Erklæringens offisielle tekst foreligger på FNs seks arbeidsspråk: arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk. En lang rekke av FNs medlemsstater har fulgt Generalforsamlingens oppfordring og oversatt Erklæringen til de nasjonale språk.
Denne oversettelsen til norsk er utarbeidet i Utenriksdepartementet.
På henvendelse til FNs nordiske informasjonskontor i København kan en få gratis eksemplarer av Erklæringen på FNs offisielle språk, de øvrige nordiske språk og et begrenset antall andre språk.
--------------------------------------------------------------------------------
Norsk kortversjon.
VERDENSERKLÆRINGEN OM MENNESKERETTIGHETENE
INNLEDNING
Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden, da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt, da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør
GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.
Artikkel 1.
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
Artikkel 2.
Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.
Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
Artikkel 3.
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
Artikkel 4.
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
Artikkel 5.
Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Artikkel 6.
Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
Artikkel 7.
Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
Artikkel 8.
Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
Artikkel 9.
Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
Artikkel 10.
Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
Artikkel 11.
Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
Artikkel 12.
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
Artikkel 13.
Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
Artikkel 14.
Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 15.
Enhver har rett til et statsborgerskap.
Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
Artikkel 16.
Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
Artikkel 17.
Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Artikkel 18.
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Artikkel 19.
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Artikkel 20.
Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
Artikkel 21.
Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
Artikkel 22.
Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
Artikkel 23.
Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
Artikkel 24.
Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
Artikkel 25.
Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
Artikkel 26.
Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
Artikkel 27.
Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
Artikkel 28.
Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
Artikkel 29.
Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 30.
Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.
DETTE ER BARE DRÅPEN I HAVET AV DE OVERGREP SOM DE NORSKE MYNDIGHETENE FORTIER I HJEL. NORGE ER UNDERLAGT MENNESKERETTIGHETSKONVENSJONEN UTEN AT DET HAR NOEN INNVIRKNING PÅ DEN NORSKE REGJERINGEN - DE FORBRYTER SEG MOT LANDETS EGNE BORGERE - PERSONFORFØLGELSER, TVANGSMIDLER, TRUSLER, FALSKE RAPPORTER OSV.
torsdag 13. september 2007
mandag 26. mars 2007
NOU 2001: 32 Lov om tvisteløsning (tvisteloven)
NOU 2001: 32 Lov om tvisteløsning (tvisteloven)
Utredning fra Tvistemålsutvalget oppnevnt ved kgl. res. 9. april 1999.
Avgitt til Justis- og politidepartementet 20. desember 2001.
Prinsipielle spørsmål vedrørende gruppesøksmål er drøftet under II.17. Gruppeprosessreglene må suppleres med de regler som gjelder for saker etter allmennprosess samt de prosessregler som ikke er angitt å gjelde en bestemt prosessform. Disse vil få anvendelse for så vidt det i nærværende kapittel ikke er gitt avvikende regler. Utvalget antar at det er unødvendig å ta inn en uttrykkelig regel om dette. Både plasseringen i loven og utformingen av reglene for gruppeprosess tilsier en slik supplering.
§ 32-1 Virkeområdet. Definisjoner
(1) Kapitlet gir særlige regler om behandlingsmåten for gruppesøksmål for tingretten, og anke over avgjørelser i gruppesøksmål.
(2) Gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål.
(3) Gruppeprosess er de særlige prosessregler for gruppesøksmål.
(4) Gruppen er de rettssubjekter som har krav eller forpliktelser som faller innenfor den ramme retten har trukket opp for gruppesøksmålet, og som omfattes av søksmålet etter §§ 32-6 eller 32-7.
(5) Gruppemedlemmer er de enkelte rettssubjekter innenfor gruppen.
(6) Grupperegisteret er det register som føres over gruppemedlemmene etter § 32-6.
(7) Grupperepresentant er den som handler på gruppens vegne i søksmålet etter § 32-9(1) til (3).
Gruppeprosess er en helt ny prosessform. Det er en del begreper som går igjen så vel i lovtekst som i merknader. Utvalget har funnet det praktisk å gi en definisjon av de viktigste begrepene. Når det gjelder (2), kan det særlig vises til § 32-2 for så vidt gjelder de krav som stilles til faktisk og rettslig likhet, og til § 32-4 for godkjennelse. Til (4) bemerkes at gruppedefinisjonen ikke alene er knyttet opp til dem som har krav eller forpliktelser som faller innenfor rammen for gruppesøksmålet, men at det i tillegg kreves at de må omfattes av søksmålet etter §§ 32-6 eller 32-7. For (6) om grupperegisteret vises til § 32-6(5). Om grupperepresentanten, (7), vises særlig til § 32-9.
§ 32-2 Vilkår for gruppesøksmål
(1) Gruppesøksmål kan bare reises hvis
(a) flere rettssubjekter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag,
(b) kravene ellers kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme behandlingsregler,
(c) gruppeprosess er den beste behandlingsmåten, og
(d) det er grunnlag for å utpeke grupperepresentant etter § 32-9.
(2) Bare de som kunne reist eller sluttet seg til et ordinært søksmål for norske domstoler, kan være gruppemedlemmer.
Vilkåret for gruppesøksmål etter (1)(a) er at flere parter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag. Kriteriet ligger nær opp til det som i dag finnes i tvistemålsloven § 68 nr. 2 – «de faktiske og retslige grunde for de framsatte krav er de samme eller væsentlig likeartet». Det at det er individuelle forhold knyttet til den enkelte part – f.eks. forhold av vesentlig betydning for erstatningsutmålingen – vil i prinsippet ikke behøve å være til hinder for gruppeprosess. Men dess mer fremtredende de individuelle forhold er, dess mer nærliggende vil det være at grunnvilkåret om «vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag» ikke er oppfylt. I tilfeller hvor individuelle forhold står sentralt, vil for øvrig vilkåret etter (c) om gruppeprosess som den mest hensiktsmessige behandlingsform, ofte ikke være oppfylt.
Vilkåret etter (1)(b) tilsvarer § 15-1(c) første punktum og det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen.
I utenlandske regler vedrørende gruppeprosess er det gjennomgående et vilkår for at gruppeprosessreglene skal få anvendelse, at gruppesøksmål i det konkrete tilfellet fremtrer som den mest hensiktsmessige behandlingsform, mer hensiktsmessig enn f.eks. koordinert behandling ved bruk av regler om subjektiv kumulasjon. Det samme bør gjelde etter norsk rett, jf. (c). Gruppeprosessreglene er særegne. Det er formaliserte regler om grupperegister mv. som bare bør anvendes hvor det er et reelt behov for dette.
Grupperepresentanten handler på vegne av gruppen i søksmålet, og har blant annet omkostningsansvar for gruppen overfor motparten. Det er bakgrunnen for vilkåret etter (d).
Det er et vilkår for å være gruppemedlem at vedkommende kunne reist eller sluttet seg til et søksmål for norske domstoler, se II.17.7.
§ 32-3 Saken reises.
(1) Gruppesøksmål kan reises av
(a) enhver som fyller vilkårene for å være gruppemedlem hvis søksmålet fremmes, eller
(b) organisasjon, forening eller offentlig organ når søksmålet ligger innenfor dets formål, jf. § 1-4.
(2) Saken innledes ved stevning til en tingrett der en som kan være gruppemedlem kunne reist et ordinært søksmål.
(3) Stevningen skal gi retten de nødvendige opplysninger for å vurdere om vilkårene for gruppesøksmål er oppfylt og for å treffe avgjørelser etter § 32-4(2). Det skal fremgå om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7.
Den som kan begjære gruppesøksmål, er etter (1)(a) for det første et rettssubjekt som kan være gruppemedlem, dvs. en som har krav som faller innefor den ramme gruppesøksmålet gis, se §§ 32-4(2) og 32-6(1). Dernest er organisasjoner mv. under vilkår om formål og representativitet som angitt i § 1-4, etter (1)(b) gitt adgang til å begjære gruppesøksmål. Utvalget var opprinnelig inne på å begrense adgangen til å begjære gruppesøksmål til den som kunne være gruppemedlem. Dette ville i tilfelle ekskludere organisasjoner fra å anlegge slikt søksmål, med mindre organisasjonen selv er gruppemedlem. Ved nærmere overveielse kom utvalget til at det ikke var noen god løsning. I praksis vil det være forbrukerorganisasjoner mv. som vil stå bak gruppesøksmål. De bør kunne reise det selv – og ikke «gjemme seg bak» et vilkårlig gruppemedlem som hentes frem. Med de krav som stilles til grupperepresentanten, synes en slik ordning ikke å være betenkelig.
Regelen om at organisasjoner kan fremsette begjæring om gruppesøksmål, gjelder også hvor det fremmes krav om økonomisk kompensasjon, typisk erstatningskrav fra gruppemedlemmene. Det vil selvfølgelig bare være den som har slikt krav som kan være gruppemedlem og bli tilkjent kravet. Men at organisasjonen selv ikke har krav, er ikke til hinder for at organisasjonen begjærer gruppesøksmålet, og heller ikke til hinder for at organisasjonen oppnevnes som grupperepresentant og i den egenskap nedlegger påstand om kravet på vegne av gruppemedlemmene.
Begjæring om gruppesøksmål kan fremmes for en tingrett der en som kan være gruppemedlem kunne reist ordinært søksmål, jf. (2). Det vil med andre ord si at det ikke er noe vilkår om at den som fremmer begjæringen kunne reist ordinært søksmål ved den domstol begjæringen inngis til. Det er nok at en som kan være gruppemedlem kunne reist søksmål der.
Hva begjæringen må inneholde, følger av (3). Det er stort sett de opplysninger som er nødvendig for at retten skal kunne treffe de nødvendige bestemmelser etter § 32-4(2). Er begjæringen mangelfull, må det gis veiledning fra retten og anledning til å rette etter § 5-4 og § 22-1.
§ 32-4 Godkjennelse av gruppesøksmål
(1) Retten skal så tidlig som mulig avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises.
(2) Fremmes gruppesøksmålet, skal retten i avgjørelsen om dette (a) beskrive rammen for krav som kan omfattes av gruppesøksmålet, (b) avgjøre om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7, (c) i gruppesøksmål etter § 32-6 fastsette en frist for registrering i grupperegisteret, (d) fastsette et eventuelt maksimalt ansvar for gruppemedlemmene for omkostninger i saken etter § 32-6(3), og (e) utpeke grupperepresentant.
(3) Viser sakens videre behandling at det er klart uhensiktsmessig at søksmålet føres etter reglene for gruppeprosess, eller at rammen for de krav som omfattes av gruppesøksmålet bør få en annen avgrensning, kan retten av eget tiltak omgjøre eller endre avgjørelsen. De som ikke lenger omfattes av gruppesøksmålet, kan innen én måned etter at avgjørelsen om omgjøring eller endring er rettskraftig, kreve at retten fortsetter behandlingen av deres krav som individuelle søksmål.
Avgjørelser etter (1) til (3) treffes som kjennelse. Ved anke gjelder ikke § 11-3(2).
Det skal treffes en formell avgjørelse av om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises. Retten skal gjøre det så tidlig som mulig under behandlingen. Avgjørelsen skal, uansett om gruppesøksmålet fremmes eller avvises, treffes ved kjennelse, jf. (4). Avgjørelsen vil kunne være gjenstand for anke. Merk at begrensningene i ankegrunnene for skjønnsmessige avveininger etter § 11-3(2), ikke gjelder.
Når det gjelder (2)(a), bemerkes at det er viktig at retten fastsetter rammen for de krav som kan omfattes av gruppesøksmålet på en mest mulig entydig måte. Rammen bør beskrives gjennom objektive kriterier, som for eksempel de rettssubjekter som etter 1. januar 2000 har kjøpt et produkt av typen x.
Videre må retten etter (2)(b)bestemme om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7.
For søksmål etter § 32-6 skal retten sette en frist for registrering i grupperegisteret.
Etter § 32-6(3) kan retten etter begjæring fastsette at det skal være et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for omkostninger etter § 32-14. Dette har sammenheng med at det er grupperepresentanten som utad hefter for gruppen. Det er viktig at det tidlig i søksmålet skapes klarhet i gruppemedlemmenes ansvar og risiko. Det skal fastsettes et maksimumsbeløp for gruppemedlemmenes ansvar.
Det er grupperepresentanten som kan handle for gruppen i saken. Fra det tidspunkt gruppesøksmålet er godkjent, må det være på plass en grupperepresentant. Det må derfor utpekes grupperepresentant samtidig med godkjennelsen av gruppesøksmålet, jf. (e).
Punkt (3) er tatt med som en ren sikkerhetsventil, som selvfølgelig må benyttes med stor forsiktighet. Retten kan treffe en slik endrings- eller omgjøringsavgjørelse av eget tiltak. Partene kan ikke kreve at retten skal treffe en slik avgjørelse. En annen sak er at det nok er praktisk at det er en part som tar opp spørsmålet om det bør foretas en endring eller omgjøring, men parten kan altså ikke forlange at retten behandler spørsmålet. For avgjørelse hvor det besluttes omgjøring eller endring, gjelder (4).
§ 32-5 Varsel om godkjent gruppesøksmål
(1) Når et gruppesøksmål er godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller på annen måte sørge for at gruppesøksmålet gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller som er gruppemedlemmer etter § 32-7.
(2) Varslet eller kunngjøringen skal gjøre det klart hva gruppesøksmålet og gruppeprosessen innebærer, herunder konsekvensene av å registrere seg eller kreve seg slettet som gruppemedlem, og mulig ansvar for omkostninger som kan påløpe. Frist for registrering i grupperegisteret skal fremgå av varslet.
(3) Varslets innhold, varslingsmåte mv., bestemmes av retten, herunder om varsel eller kunngjøring skal besørges av representanten for gruppen.
Noe av poenget med et gruppesøksmål er at de som har krav som faller innenfor den ramme som er trukket opp for gruppesøksmålet, skal ha mulighet for å slutte seg til det og derved få avgjort sine krav. For de som er gruppemedlemmer i søksmål etter § 32-7, kan det oppstå spørsmål om de bør melde seg ut. Det er derfor viktig at mulige parter varsles om gruppesøksmålet.
Plikten til å varsle ligger primært på retten. Hvordan varsel skal gis, vil blant annet avhenge av hva slags krav saken gjelder, om de aktuelle parter er kjent mv. Det må i noen grad foretas en avveining av behovet for å nå hver enkelt mot omkostningene ved varsling.
Endres rammen for gruppesøksmålet ved avgjørelse etter § 32-4(3), er det teoretisk mulig at gruppen får en videre utforming med den konsekvens at det kommer nye gruppemedlemmer inn. I så fall må reglene i § 32-5 anvendes overfor de nye gruppemedlemmene.
§ 32-6 Gruppesøksmål som krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Gruppesøksmålet omfatter bare de som er registrert som gruppemedlemmer, med mindre søksmålet er fremmet etter § 32-7.
(2) Begjæring om registrering må fremsettes innen fristen for dette. Retten kan i særlige tilfeller godkjenne en forsinket registrering inntil hovedforhandlingen, med mindre hensynet til de øvrige parter i vesentlig grad taler mot det.
(3) Etter begjæring fra den som krever gruppesøksmålet, kan retten bestemme at det skal være et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for omkostninger etter § 32-14. Retten kan også etter begjæring bestemme at beløpet før registrering skal innbetales som sikkerhet til prosessfullmektigen for gruppen.
(4) Godkjennes registreringen, regnes registrering som foretatt på det tidspunkt begjæring om registrering ble fremsatt.
(5) Grupperegisteret føres av retten. Nærmere regler om grupperegisteret kan gis ved forskrift.
For andre gruppesøksmål enn de gruppesøksmål som går inn under § 32-7, må de berørte registreres som gruppemedlemmer for å bli omfattet av søksmålet. Påmelding til registeret bør gjøres så lettvint som mulig. I en rekke tilfelle vil det være ganske enkle opplysninger det er spørsmål om. Det kan være hensiktsmessig at det utarbeides et skjema for registrering hvor parten gjennom avkrysning samt opplysninger om navn og adresse som vil kunne gi retten tilstrekkelig informasjon for registrering.
Nektelse av registrering kan ha flere grunnlag. Det kan tenkes at de opplysninger som gis ved registreringer, viser at de prosessuelle vilkår for søksmålet ikke er oppfylt for den som melder seg. I så fall skal kravet om registrering avvises. Det samme gjelder hvor retten finner at det krav som fremmes, ikke faller innenfor den rammen som er trukket opp for kravene som hører inn under gruppesøksmålet. Spørsmålet om registrering vil måtte avgjøres ut fra de pretensjoner om krav og grunnlag som fremsettes. Spørsmålet om parten har et materielt krav, vil på ordinær måte avgjøres som ledd i realitetsavgjørelsen i saken.
Registrering må skje innen den frist som er satt for dette. Unntaksvis kan det skje registrering også etter dette tidspunktet, jf. (2). Men registrering kan ikke i noe tilfelle skje etter tidspunktet for avsigelse av realitetsavgjørelse i saken. Det er viktig at parter ikke «sitter på gjerdet» og først lar seg registrere når de ser at søksmålet fører frem. Om en som har et krav innenfor den ramme som er trukket opp for gruppesøksmålet, skulle bli oppmerksom på gruppesøksmålet først etter at det er avsagt dom, vil han kunne reise individuelt søksmål. Praktisk sett vil det, etter de regler utvalget vil foreslå, kunne lede til at dette søksmålet stilles i bero til gruppesøksmålet er avgjort.
Om (3) vises til bemerkningene under II.17.5.3.4 og bemerkningene til § 32-4(2)(d). Det er avgjørende at det skapes forutberegnelighet om ansvar, og at det også skjer en kontroll med det ansvarsbeløp som fastsettes. I en god del tilfeller er det praktisk at beløpet innbetales som et forskudd. Det åpnes adgang til å bestemme dette.
§ 32-7 Gruppesøksmål som ikke krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Retten kan bestemme at de som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, skal være gruppemedlemmer uten registrering i grupperegisteret dersom kravene (a) enkeltvis gjelder så små verdier eller interesser at de ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål, og (b) ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling.
(2) De som ikke vil delta i gruppesøksmålet, kan tre ut etter § 32-8.
Det vises til den generelle drøftelse under II.17.5.3. Vilkårene for gruppesøksmål der de berørte blir gruppemedlemmer uten registrering, er strenge. Det er for det første begrenset til søksmål som gjelder så små verdier eller interesser at det bare kan forventes at disse i begrenset utstrekning ville bli fremmet ved individuelle søksmål. Videre er det et vilkår at det ikke må være grunn til å regne med at det foreligger særlige forhold knyttet til de enkelte gruppemedlemmers krav som vil nødvendiggjøre særskilt rettslig behandling. Slik særskilt behandling vil f.eks. ikke være nødvendig ved tilfeller av renteforhøyelser på banklån og forhøyelse av teletakster som er nevnt som praktiske eksempler i II.17.5.3.
I gruppesøksmål som blir bindende uten registrering, er det nødvendig at grupperegisteret viser de som har trådt ut som gruppemedlemmer, jf. (2).
§ 32-8 Uttreden som gruppemedlem
(1) Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det gjøres ved sletting i grupperegisteret eller, for søksmål etter § 32-7, ved at det anmerkes i grupperegisteret at vedkommende ikke skal være gruppemedlem. Utmeldingen er virksom fra det tidspunkt retten mottar meldingen. Utmelding kan ikke skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig avgjort.
(2) Utmelding før det er avsagt realitetsavgjørelse som etter § 32-11 binder gruppemedlemmene, kan skje uten at vedkommende taper det materielle krav som var fremmet.
(3) Ved utmelding etter at det er avsagt realitetsavgjørelse som binder gruppemedlemmet etter § 32-11, fortsetter nødvendig videre behandling i instansen etter reglene for allmennprosess eller for småkravsprosess om kravet går inn under § 10-1. Dersom videre behandling av partens krav forutsetter overprøving ved anke, må den som har trådt ut, erklære anke om han ønsker overprøving. Anke kan inngis innen én måned etter utløpet av ankefristen for gruppen. Selv om denne fristen er utløpt, kan vedkommende likevel anke hvor gruppen har anket. Anke må da inngis samtidig med utmeldingen av gruppesøksmålet, og den må ligge innenfor den ramme for anke som er trukket opp i anken fra gruppen.
(4) En som har fremmet kravet ved individuelt søksmål, betraktes i forhold til reglene foran som utmeldt av gruppesøksmålet. For søksmål etter § 32-7 opphører denne virkningen om det individuelle søksmål heves.
Regelen om at gruppemedlemmer blir bundet av avgjørelser som treffes, og regelen om at partsrettigheter i gruppesøksmålet skal utøves samlet, tilsier at et gruppemedlem som ikke er fornøyd med måten søksmålet føres på, må kunne tre ut av gruppesøksmålet.
De rettslige konsekvenser for parten ved uttreden må nødvendigvis måtte bli noe forskjellige etter som han trer ut før eller etter det er avsagt en avgjørelse i saken som er bindende for ham.
Punkt (2) gjelder den situasjon at uttreden av gruppesøksmålet skjer før det er avsagt noen avgjørelse som etter § 32-11 er bindende for parten.
Punkt (3) gjelder hvor en part trer ut av gruppesøksmålet etter at det er avsagt en avgjørelse som etter § 32-11 er bindende for ham. Hvis denne avgjørelsen ikke innebærer at vedkommende parts krav er avgjort i instansen, men kun gir rettslige bindende føringer for avgjørelsen av kravet, jf. § 32-11(2), må behandlingen fortsette i instansen. Denne behandlingen må da skje etter reglene for allmenn-prosess eller småkravsprosess om kravet faller innenfor området for disse reglene, se § 10-1.
Parten kan også tre ut etter at hans krav er avgjort i instansen. Hvis avgjørelsen er gått ham i mot, og han ikke anker denne, og heller ikke motparten anker for å få en enda gunstigere avgjørelse, blir avgjørelsen stående dem i mellom selv om gruppen anker. (3) annet og følgende punktum gir regler hvor den part som trer ut av gruppesøksmålet ønsker å inngi særskilt anke. Til fristen bemerkes at ekstrafristen i forhold til anke fra gruppen synes praktisk rett og slett fordi det nok ofte vil være det forhold at det ikke inngis anke fra gruppen som gjør at en part vil inngi særskilt anke. Spørsmålet om gruppen vil anke, kan lett tenkes først å være avklart ved utløpet av gruppens ankefrist. Hvor gruppen har anket, er det åpnet for uttreden for et gruppemedlem også etter utløpet av ankefristen etter tredje punktum. Men parten er da for krav og anførsler bundet av den ramme som er trukket opp i anken fra gruppen. Ved særskilt anke fra en part vil de alminnelige regler om ankebehandling få anvendelse, herunder krav til ankesum.
Punkt (4) gir regler om virkningene av at det reises individuelt søksmål.
§ 32-9 Rettigheter og plikter i gruppesøksmålet. Representasjon
(1) Gruppens rettigheter og plikter i gruppesøksmålet ivaretas av grupperepresentanten. Grupperepresentanten har plikt til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet. Særlig gjelder dette for prosesshandlinger og avgjørelser som får betydning for gruppemedlemmenes krav.
(2) Den som kan reise gruppesøksmål etter § 32-3(1), og som er villig til det, kan være grupperepresentant.
(3) Grupperepresentanten skal utpekes av retten. Representanten skal kunne ivareta gruppens interesser på en god måte, og kunne svare for gruppens mulige omkostningsansvar overfor motparten. Retten kan tilbakekalle en oppnevnelse som grupperepresentant og oppnevne en ny om det er nødvendig. § 32-4(4) gjelder tilsvarende for avgjørelser om tilbakekall av og nyoppnevnelse av grupperepresentant.
(4) Gruppen skal i søksmålet ha prosessfullmektig som er advokat. Retten kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette.
Gruppens rettigheter og plikter i søksmålet ivaretas av grupperepresentanten. De enkelte gruppemedlemmer kan altså ikke utøve partsrettigheter på vegne av gruppen. Det er derfor viktig at funksjonen som grupperepresentant utøves av en som er skikket og som kan drive frem søksmålet på en ordentlig måte som ivaretar gruppemedlemmenes interesser.
Grupperepresentanten plikter å holde gruppemedlemmene forsvarlig orientert om saken. Men er de misfornøyd med hvordan grupperepresentanten håndterer saken, kan de bli tvunget til å trekke seg som gruppemedlemmer. Denne adgangen til å melde seg ut, er en nødvendig konsekvens av at partsrettighetene bare kan utøves av grupperepresentanten og ikke av de enkelte gruppemedlemmer.
Den som kan begjære gruppesøksmål, og som er villig til det, kan etter (2) oppnevnes som grupperepresentant. Det vil også si at en organisasjon kan være grupperepresentant. Da vil representasjonen utøves av organisasjonens lovlige stedfortreder. Det er for øvrig praktisk at organisasjoner har denne oppgaven. Retten trenger ikke oppnevne den som har fremsatt begjæringen om gruppesøksmålet. En oppnevnelse kan ankes, jf. § 32-4(4).
Det er altså retten som skal oppnevne grupperepresentant. Retten skal føre en kontroll med at det oppnevnes en som er skikket. Også motpartens interesser plikter retten her å ta i betraktning, i og med at det er representanten som svarer for gruppens forpliktelser. Det tilsier for øvrig at også han, for spørsmålet om hvem som skal oppnevnes, må ha den ankerett som følger av § 32-4(4).
Retten kan tilbakekalle en oppnevnelse og oppnevne en ny om det «er nødvendig». I dette ligger det at grupperepresentanten ikke lenger er egnet til å ivareta sine funksjoner. Retten kan gjøre dette av eget tiltak. Gruppemedlemmene har ingen rett til å kreve tilbakekall og nyoppnevnelse. Men det er ikke noe i veien for, og det er ikke upraktisk, at det er disse som reiser spørsmålet om tilbakekall og nyoppnevnelse.
Gruppeprosess vil kunne reise vanskelige spørsmål vedrørende behandlingen, og det må derfor kreves at gruppen har prosessfullmektig som er advokat, jf. (4). Men retten kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette. Unntaket vil kunne være aktuelt hvor den person som utøver funksjonen som grupperepresentant også har de særlige faglige kvalifikasjonene som er nødvendig for fullgodt å ivareta oppgaven som prosessfullmektig.
§ 32-10 Tvistepunkter som kun gjelder én eller få gruppemedlemmer. Undergrupper
(1) Retten kan bestemme at reglene for gruppeprosess ikke skal gis anvendelse for behandlingen av tvistepunkter som bare gjelder et lite antall gruppemedlemmer. I så fall råder gruppemedlemmene selv over disse spørsmålene. Retten avgjør rekkefølgen de forskjellige spørsmål skal behandles i. Normalt bør retten behandle de spørsmål som gjelder gruppen som helhet før den behandler særspørsmål knyttet til en eller noen få parter.
(2) Hvor gruppen består av et stort antall gruppemedlemmer, og det for flere av disse oppstår samme eller vesentlig like rettslige eller faktiske spørsmål som skiller seg fra de spørsmål som er felles for gruppen som helhet, kan retten bestemme at det skal opprettes undergrupper. For opprettelse av undergrupper og behandlingen av særspørsmålene for dem, får reglene i dette kapittel tilsvarende anvendelse.
Det kan være enkelte særskilte tvistepunkter for noen av gruppemedlemmene. Det må da skilles mellom tvistepunkter som gjelder gruppen og tvistepunkter som gjelder enkeltparter. Normalt bør retten gi prioritet ved behandlingen til de tvistepunkter som er felles for gruppen.
Det kan også tenkes, særlig i gruppesøksmål med mange gruppemedlemmer, at særspørsmål kan gjelde en god del, men likevel et mindretall av gruppemedlemmene. I slike tilfeller kan det være praktisk å åpne for at det etableres undergrupper. Kapitlet er gitt tilsvarende anvendelse for opprettelse og behandling av særspørsmålene for undergruppene, jf. (2). Det medfører blant annet at det må opprettes grupperepresentant for undergruppen, at det her må skje registrering mv.
Utvalget har overveid hvorvidt det bør åpnes for en begrenset adgang for parter til å trekke inn egne krav som faller utenfor den ramme som er trukket opp for gruppesøksmålet. Utvalgets standpunkt er at en gruppeprosess i seg selv kan bli så vidt komplisert, at det ikke bør tillates.
§ 32-11 Avgjørelse av gruppesøksmålet. Forlik
(1) Avgjørelser av krav i gruppesøksmål binder de som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
(2) Retten kan dele pådømmelsen slik at den først avgjør kravene fra ett eller noen gruppemedlemmer når innsigelser og anførsler gjør at det ikke er praktisk å treffe realitetsavgjørelse for kravene fra alle gruppemedlemmene under ett. Denne første dommen legges uprøvd til grunn ved senere pådømmelser, så langt det ikke er anført at det foreligger særlige grunnlag for avvikende avgjørelse. Denne virkningen gjelder ikke for fastleggelse av faktiske og rettslige forhold som gruppemedlemmene har vært avskåret fra å få overprøvd ved anke.
(3) Forlik i gruppesøksmål etter § 32-7 må godkjennes av retten. For avgjørelsen om godkjennelse gjelder § 32-4(4) tilsvarende.
Hovedregelen er gitt i (1) første punktum – avgjørelser i gruppesøksmål binder de som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
Det vil, spesielt i gruppesøksmål som gjelder krav om erstatning eller andre individuelle ytelser, for enkelte gruppemedlemmer kunne være særlige grunnlag eller innsigelser. Det kan f.eks. være at saksøkte gjør gjeldende at for gruppemedlem B foreligger det en akseptert risiko som må utelukke ansvar, for gruppemedlem C er det særlige forhold ved Cs eiendom som utelukker ansvar og for gruppemedlem D er kravet foreldet. For øvrige gruppemedlemmer er det ikke anført særlige forhold, verken som særskilt grunnlag for eller som særskilt innsigelse mot ansvar. I så fall vil det først være naturlig å avgjøre saken for de øvrige gruppemedlemmer, for så i en eller flere avgjørelser å avgjøre B, C og Ds krav. I avgjørelsene for B, C og D må da den første dommen legges uprøvd til grunn for alle fellesspørsmål, faktiske og rettslige, dvs. for gruppespørsmålene, jf. (2) første og annet punktum.
Hovedregelen om at avgjørelsen, for det faktiske og rettslige grunnlag som er felles for gruppen, skal legges til grunn i senere avgjørelser for de øvrige gruppemedlemmer som ikke fikk sitt krav pådømt ved den første dommen, er en nødvendig konsekvens av grunntanken bak gruppesøksmål – felles avgjørelse av det som er felles for gruppen. I visse situasjoner må det imidlertid gjøres unntak fra denne regelen. Hvis A som grunnlag for sitt krav anfører de faktiske og rettslige grunnlag x og y, som er felles for hele gruppen, men i tillegg har et eget grunnlag, som ikke gjelder gruppen for øvrig, og vinner på det siste, men ikke når frem på de felles grunnlag, har man en slik unntakssituasjon. Her har A fullt ut nådd frem med sitt krav. A har ingen interesse av å anke, og etter de vanlige regler skulle han ikke ha adgang til dette. Motparten kan selvsagt anke, og da kan «gruppespørsmålene» prøves i ankeinstansen. Hvis motparten ikke anker, kan man ikke godt la de øvrige gruppemedlemmer måtte avfinne seg med førsteinstansens dom som endelig for gruppespørsmålene. Da måtte de i tilfelle få adgang til anke dommen. Det vil imidlertid være uheldig for den part som har fått avgjort sitt krav, og man ville også lett få en ankeprosess preget av motsetninger og med kanskje en nokså abstrakt behandling av gruppespørsmålene. En ryddigere løsning synes å være at de øvrige gruppemedlemmer ikke blir bundet av den første avgjørelsen for sider ved denne som de er avskåret fra å få overprøvd ved anke. Denne reglene er nedfelt i (2) siste punktum. Det tilføyes at denne type problemer i mange – forhåpentligvis de fleste – tilfeller bør kunne unngås ved at det krav som plukkes ut for den første pådømmelsen, er basert på det faktiske og rettslige grunnlag som er typisk for gruppen.
I gruppesøksmål etter § 32-7, kommer man ikke utenom at forliket må godkjennes av retten. Det ligger i dagen at dette vil kunne by på vanskelige vurderinger. Retten må om nødvendig selv søke å sikre seg nødvendig innsikt f.eks. i det økonomiske grunnlaget for forliket. Det kan bli nødvendig for retten å oppnevne sakkyndig for å kunne foreta denne vurderingen. For øvrig må retten påse at gruppemedlemmene er orientert om forliksforslaget, slik at de som ikke vil være bundet har mulighet for å melde seg ut før forlik inngås.
§ 32-12 Saksomkostninger
(1) Grupperepresentanten har rett og plikt i forhold til saksomkostninger i gruppesøksmålet.
(2) Ved skifte av grupperepresentant, bestemmer retten hvordan rett og plikt til saksomkostninger skal fordeles mellom disse.
(3) For saksomkostninger ved tvistepunkter etter § 32-10(1), gjelder de vanlige regler om saksomkostninger.
Det er en rekke vanskelige spørsmål i tilknytning til saksomkostninger i gruppesøksmål. At gruppen hvis den vinner saken bør kunne tilkjennes saksomkostninger på linje med individuelle parter, synes rimelig. På den annen side kan det vanskelig begrunnes at gruppesiden ikke skal kunne pålegges omkostningsansvar hvis gruppen taper. En annen sak er at selve det forhold at det er en gruppe som opptrer, etter omstendighetene kan tenkes å få betydning ved anvendelse av skjønnsmessige regler for unntak fra hovedregelen om omkostningsansvar for den som taper saken.
Hvis det er grunnlag for å pålegge gruppen å betale saksomkostninger, hvem skal da ha omkostningsansvaret på gruppesiden? Utvalget er kommet til at dette bør være grupperepresentanten, jf. drøftelsen under II.17.5.3. Rent umiddelbart kan dette synes lite rimelig. Da veltes – vil man kunne si – en byrde over på representanten som vil medføre at gruppesøksmål ikke blir reist. Dette er imidlertid etter utvalgets mening en alt for snever vurdering. Å plassere omkostningsansvaret hos grupperepresentanten, vil føre til at denne må sørge for at det ordnes med finansiering. Dette vil blant annet kunne gjøres ved at det stilles som vilkår at de som slutter seg til søksmålet som gruppemedlemmer må påta seg et visst ansvar, og eventuelt også innbetale ansvarsbeløpet beløpet som sikkerhet, jf. §§ 32-6(3) og 32-14(1). Grupperepresentanten vil også med styrke kunne ta opp spørsmålet om fri sakførsel og annen form for økonomisk støtte til gruppesøksmålet. Dertil kommer at et ansvar for grupperepresentanten vil harmonere med at det er grupperepresentanten som utøver de prosessuelle rettighetene på vegne av gruppen.
Grupperepresentanten kan være byttet ut under saken, jf. § 32-9(3). Har det skjedd tidlig under saksforberedelsen og før det er påløpt særlig mye omkostninger, vil det være lite rimelig om den som er byttet ut skal ha noe omkostningsansvar. Forholdet kan være helt annerledes hvor det er pådratt vesentlige omkostninger, kanskje ved en uforsvarlig prosessførsel fra grupperepresentantens side. Da vil det kanskje være rimelig å la denne ha et fullt ansvar for omkostningene. Nettopp fordi forholdene her vil være så vidt forskjellige, bør retten for disse tilfellene ha en generell adgang til å fordele omkostningene mellom grupperepresentantene, jf. (2).
§ 32-13 Godtgjørelse
Prosessfullmektig og grupperepresentant har krav på godtgjørelse for sitt arbeid og dekning av sine utgifter. Godtgjørelsen og utgiftsdekningen fastsettes av retten. Kravene kan kreves dekket av gruppens motpart i den utstrekning denne ilegges ansvar for saksomkostninger, og av gruppemedlemmene innen den ramme som følger av § 32-14.
Bestemmelsen slår fast at prosessfullmektig og grupperepresentant har krav på godtgjørelse for arbeid og dekning av utgifter. Regelen er nokså selvfølgelig. Det som er særegent, og kanskje ikke like selvfølgelig, er at godtgjørelsen og utgiftsdekningen skal fastsettes av retten. Dels har dette sammenheng med den kontroll retten ellers skal føre med prosessførselen, og dels har det også sammenheng med at det enkelte gruppemedlem kan ha et svakt grunnlag for å ta stilling til krav om godtgjørelse.
§ 32-14 Gruppemedlemmers økonomiske ansvar mv.
(1) Gruppemedlemmer, med unntak av gruppemedlemmer i søksmål etter § 32-7, er ansvarlig overfor grupperepresentanten for omkostninger denne ilegges etter § 32-12 og for godtgjørelse prosessfullmektig og grupperepresentant tilkjennes etter § 32-13. Ansvaret for det enkelte gruppemedlem er begrenset til det beløp som er fastsatt eller innbetalt som vilkår for registrering, jf. § 32-6(3). Beløp som tidligere ikke er innbetalt, skal innbetales til gruppens prosessfullmektig.
(2) Tidligere gruppemedlemmer som er utelukket fra gruppen etter § 32-4(3), kan ikke ilegges ansvar etter (1). Beløp innbetalt etter § 32-6(3) skal tilbakebetales. For dem som har trådt ut av gruppen ved utmelding, bestemmer retten om de skal ha ansvar etter (1). Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om en større del av omkostningene er pådratt på det tidspunkt utmelding skjer.
(3) Etter dekning av eget tilgodehavende plikter prosessfullmektigen å videreføre innbetalte beløp etter (1) til dekning av omkostningsbeløp som gruppens motpart er tilkjent, før det skjer utbetaling til grupperepresentanten.
(1) gir regler for hvilket ansvar det enkelte gruppemedlem har for det ansvar gruppe-representanten måtte bli ilagt overfor motparten og for det krav om godtgjørelse og utgiftsdekning som grupperepresentanten og prosessfullmektigen måtte ha etter § 32-13. Ansvaret er altså maksimert og knyttet til det beløp som er fastsatt eller innbetalt som vilkår for registrering.
Saksomkostningsspørsmålet for de gruppemedlemmer som melder seg ut av saken ved å begjære seg slettet av grupperegisteret, kan være problematisk. Her vil man ha en rekke varianter. Et gruppemedlem kan trekke seg på et tidlig tidspunkt i prosessen, et annet kan trekke seg meget sent. Omkostningene sett i forhold til gruppemedlemmer kan også være meget forskjellige, blant annet ut fra hvor mange gruppemedlemmer det er som har sluttet seg til gruppesøksmålet. Utvalget antar at det beste her er å gi retten en skjønnsmessig adgang til å bestemme om og i tilfelle i hvilken grad et utmeldt gruppemedlem skal svare for omkostninger og godtgjørelse, jf. (2) tredje og fjerde punktum.
For dem som er utelukket etter § 32-4(3), altså ved en omgjørings- eller endringsavgjørelse for gruppesøksmålet, er det urimelig om disse skal belastes for omkostninger, jf. (2) første og annet punktum.
Det kan tenkes at gruppemedlemmenes ansvarsbeløp ikke er nok til både å dekke egen prosessfullmektig, motparten og grupperepresentanten. Etter utvalgets mening er det her rimelig å gi prosessfullmektigen prioritet, men at motparten skal ha overført det resterende før det kan skje dekning av grupperepresentantens krav. I denne forbindelse minnes det om at grupperepresentanten svarer for gruppens forpliktelser overfor motparten.
§ 32-15 Gruppe på saksøktesiden
§§ 32-1 til 32-14, med unntak av § 32-7, gjelder tilsvarende så langt de passer hvor gruppen utgjøres av parter på saksøktesiden.
Gruppesøksmål har nok først og fremst sin plass hvor gruppen er saksøker. Men det kan også tenkes at søksmålet rettes mot flere som er berørt på samme måte, og hvor de saksøkte ser seg tjent med å opptre samlet som en gruppe i søksmålet. I så fall vil de foreslåtte regler i betydelig grad kunne anvendes tilsvarende i denne situasjonen.
Saksøkeren vil ikke kunne tvinge de saksøkte inn i noe gruppesøksmål. Det vil være en konsekvens av systemet med en alminnelig rett til utmelding som gruppemedlem. Hensynene bak gruppeprosessen tilsier også at hvor gruppen er på saksøktesiden, må de som har krav som faller innenfor den ramme for gruppen som er trukket opp, men som saksøkeren ikke har saksøkt, selv kunne slutte seg til søksmålet på saksøktesiden.
I mange tilfeller vil det nok være overveiende sannsynlig at de aktuelle parter på gruppesiden kun er de som allerede er saksøkt. I så fall kan retten ikke behøve å gjøre annet med hensyn til varsel etter § 32-5, enn gjennom spørsmål til partene å søke å bringe på det rene om det likevel er noen det kan være aktuelt å varsle.
Også ved gruppesøksmål på saksøktesiden må det være en rett for gruppemedlemmer til å melde seg ut av grupperegisteret. Men uttreden kan ikke innebære at de ikke lenger er saksøkt. Søksmålet må fortsette mot dem som individuelt søksmål. Det skulle være unødvendig å fastslå dette i en egen regel. Det må følge av at gruppeprosessreglene anvendes «så langt de passer».
Utredning fra Tvistemålsutvalget oppnevnt ved kgl. res. 9. april 1999.
Avgitt til Justis- og politidepartementet 20. desember 2001.
Prinsipielle spørsmål vedrørende gruppesøksmål er drøftet under II.17. Gruppeprosessreglene må suppleres med de regler som gjelder for saker etter allmennprosess samt de prosessregler som ikke er angitt å gjelde en bestemt prosessform. Disse vil få anvendelse for så vidt det i nærværende kapittel ikke er gitt avvikende regler. Utvalget antar at det er unødvendig å ta inn en uttrykkelig regel om dette. Både plasseringen i loven og utformingen av reglene for gruppeprosess tilsier en slik supplering.
§ 32-1 Virkeområdet. Definisjoner
(1) Kapitlet gir særlige regler om behandlingsmåten for gruppesøksmål for tingretten, og anke over avgjørelser i gruppesøksmål.
(2) Gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål.
(3) Gruppeprosess er de særlige prosessregler for gruppesøksmål.
(4) Gruppen er de rettssubjekter som har krav eller forpliktelser som faller innenfor den ramme retten har trukket opp for gruppesøksmålet, og som omfattes av søksmålet etter §§ 32-6 eller 32-7.
(5) Gruppemedlemmer er de enkelte rettssubjekter innenfor gruppen.
(6) Grupperegisteret er det register som føres over gruppemedlemmene etter § 32-6.
(7) Grupperepresentant er den som handler på gruppens vegne i søksmålet etter § 32-9(1) til (3).
Gruppeprosess er en helt ny prosessform. Det er en del begreper som går igjen så vel i lovtekst som i merknader. Utvalget har funnet det praktisk å gi en definisjon av de viktigste begrepene. Når det gjelder (2), kan det særlig vises til § 32-2 for så vidt gjelder de krav som stilles til faktisk og rettslig likhet, og til § 32-4 for godkjennelse. Til (4) bemerkes at gruppedefinisjonen ikke alene er knyttet opp til dem som har krav eller forpliktelser som faller innenfor rammen for gruppesøksmålet, men at det i tillegg kreves at de må omfattes av søksmålet etter §§ 32-6 eller 32-7. For (6) om grupperegisteret vises til § 32-6(5). Om grupperepresentanten, (7), vises særlig til § 32-9.
§ 32-2 Vilkår for gruppesøksmål
(1) Gruppesøksmål kan bare reises hvis
(a) flere rettssubjekter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag,
(b) kravene ellers kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme behandlingsregler,
(c) gruppeprosess er den beste behandlingsmåten, og
(d) det er grunnlag for å utpeke grupperepresentant etter § 32-9.
(2) Bare de som kunne reist eller sluttet seg til et ordinært søksmål for norske domstoler, kan være gruppemedlemmer.
Vilkåret for gruppesøksmål etter (1)(a) er at flere parter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag. Kriteriet ligger nær opp til det som i dag finnes i tvistemålsloven § 68 nr. 2 – «de faktiske og retslige grunde for de framsatte krav er de samme eller væsentlig likeartet». Det at det er individuelle forhold knyttet til den enkelte part – f.eks. forhold av vesentlig betydning for erstatningsutmålingen – vil i prinsippet ikke behøve å være til hinder for gruppeprosess. Men dess mer fremtredende de individuelle forhold er, dess mer nærliggende vil det være at grunnvilkåret om «vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag» ikke er oppfylt. I tilfeller hvor individuelle forhold står sentralt, vil for øvrig vilkåret etter (c) om gruppeprosess som den mest hensiktsmessige behandlingsform, ofte ikke være oppfylt.
Vilkåret etter (1)(b) tilsvarer § 15-1(c) første punktum og det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen.
I utenlandske regler vedrørende gruppeprosess er det gjennomgående et vilkår for at gruppeprosessreglene skal få anvendelse, at gruppesøksmål i det konkrete tilfellet fremtrer som den mest hensiktsmessige behandlingsform, mer hensiktsmessig enn f.eks. koordinert behandling ved bruk av regler om subjektiv kumulasjon. Det samme bør gjelde etter norsk rett, jf. (c). Gruppeprosessreglene er særegne. Det er formaliserte regler om grupperegister mv. som bare bør anvendes hvor det er et reelt behov for dette.
Grupperepresentanten handler på vegne av gruppen i søksmålet, og har blant annet omkostningsansvar for gruppen overfor motparten. Det er bakgrunnen for vilkåret etter (d).
Det er et vilkår for å være gruppemedlem at vedkommende kunne reist eller sluttet seg til et søksmål for norske domstoler, se II.17.7.
§ 32-3 Saken reises.
(1) Gruppesøksmål kan reises av
(a) enhver som fyller vilkårene for å være gruppemedlem hvis søksmålet fremmes, eller
(b) organisasjon, forening eller offentlig organ når søksmålet ligger innenfor dets formål, jf. § 1-4.
(2) Saken innledes ved stevning til en tingrett der en som kan være gruppemedlem kunne reist et ordinært søksmål.
(3) Stevningen skal gi retten de nødvendige opplysninger for å vurdere om vilkårene for gruppesøksmål er oppfylt og for å treffe avgjørelser etter § 32-4(2). Det skal fremgå om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7.
Den som kan begjære gruppesøksmål, er etter (1)(a) for det første et rettssubjekt som kan være gruppemedlem, dvs. en som har krav som faller innefor den ramme gruppesøksmålet gis, se §§ 32-4(2) og 32-6(1). Dernest er organisasjoner mv. under vilkår om formål og representativitet som angitt i § 1-4, etter (1)(b) gitt adgang til å begjære gruppesøksmål. Utvalget var opprinnelig inne på å begrense adgangen til å begjære gruppesøksmål til den som kunne være gruppemedlem. Dette ville i tilfelle ekskludere organisasjoner fra å anlegge slikt søksmål, med mindre organisasjonen selv er gruppemedlem. Ved nærmere overveielse kom utvalget til at det ikke var noen god løsning. I praksis vil det være forbrukerorganisasjoner mv. som vil stå bak gruppesøksmål. De bør kunne reise det selv – og ikke «gjemme seg bak» et vilkårlig gruppemedlem som hentes frem. Med de krav som stilles til grupperepresentanten, synes en slik ordning ikke å være betenkelig.
Regelen om at organisasjoner kan fremsette begjæring om gruppesøksmål, gjelder også hvor det fremmes krav om økonomisk kompensasjon, typisk erstatningskrav fra gruppemedlemmene. Det vil selvfølgelig bare være den som har slikt krav som kan være gruppemedlem og bli tilkjent kravet. Men at organisasjonen selv ikke har krav, er ikke til hinder for at organisasjonen begjærer gruppesøksmålet, og heller ikke til hinder for at organisasjonen oppnevnes som grupperepresentant og i den egenskap nedlegger påstand om kravet på vegne av gruppemedlemmene.
Begjæring om gruppesøksmål kan fremmes for en tingrett der en som kan være gruppemedlem kunne reist ordinært søksmål, jf. (2). Det vil med andre ord si at det ikke er noe vilkår om at den som fremmer begjæringen kunne reist ordinært søksmål ved den domstol begjæringen inngis til. Det er nok at en som kan være gruppemedlem kunne reist søksmål der.
Hva begjæringen må inneholde, følger av (3). Det er stort sett de opplysninger som er nødvendig for at retten skal kunne treffe de nødvendige bestemmelser etter § 32-4(2). Er begjæringen mangelfull, må det gis veiledning fra retten og anledning til å rette etter § 5-4 og § 22-1.
§ 32-4 Godkjennelse av gruppesøksmål
(1) Retten skal så tidlig som mulig avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises.
(2) Fremmes gruppesøksmålet, skal retten i avgjørelsen om dette (a) beskrive rammen for krav som kan omfattes av gruppesøksmålet, (b) avgjøre om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7, (c) i gruppesøksmål etter § 32-6 fastsette en frist for registrering i grupperegisteret, (d) fastsette et eventuelt maksimalt ansvar for gruppemedlemmene for omkostninger i saken etter § 32-6(3), og (e) utpeke grupperepresentant.
(3) Viser sakens videre behandling at det er klart uhensiktsmessig at søksmålet føres etter reglene for gruppeprosess, eller at rammen for de krav som omfattes av gruppesøksmålet bør få en annen avgrensning, kan retten av eget tiltak omgjøre eller endre avgjørelsen. De som ikke lenger omfattes av gruppesøksmålet, kan innen én måned etter at avgjørelsen om omgjøring eller endring er rettskraftig, kreve at retten fortsetter behandlingen av deres krav som individuelle søksmål.
Avgjørelser etter (1) til (3) treffes som kjennelse. Ved anke gjelder ikke § 11-3(2).
Det skal treffes en formell avgjørelse av om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises. Retten skal gjøre det så tidlig som mulig under behandlingen. Avgjørelsen skal, uansett om gruppesøksmålet fremmes eller avvises, treffes ved kjennelse, jf. (4). Avgjørelsen vil kunne være gjenstand for anke. Merk at begrensningene i ankegrunnene for skjønnsmessige avveininger etter § 11-3(2), ikke gjelder.
Når det gjelder (2)(a), bemerkes at det er viktig at retten fastsetter rammen for de krav som kan omfattes av gruppesøksmålet på en mest mulig entydig måte. Rammen bør beskrives gjennom objektive kriterier, som for eksempel de rettssubjekter som etter 1. januar 2000 har kjøpt et produkt av typen x.
Videre må retten etter (2)(b)bestemme om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7.
For søksmål etter § 32-6 skal retten sette en frist for registrering i grupperegisteret.
Etter § 32-6(3) kan retten etter begjæring fastsette at det skal være et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for omkostninger etter § 32-14. Dette har sammenheng med at det er grupperepresentanten som utad hefter for gruppen. Det er viktig at det tidlig i søksmålet skapes klarhet i gruppemedlemmenes ansvar og risiko. Det skal fastsettes et maksimumsbeløp for gruppemedlemmenes ansvar.
Det er grupperepresentanten som kan handle for gruppen i saken. Fra det tidspunkt gruppesøksmålet er godkjent, må det være på plass en grupperepresentant. Det må derfor utpekes grupperepresentant samtidig med godkjennelsen av gruppesøksmålet, jf. (e).
Punkt (3) er tatt med som en ren sikkerhetsventil, som selvfølgelig må benyttes med stor forsiktighet. Retten kan treffe en slik endrings- eller omgjøringsavgjørelse av eget tiltak. Partene kan ikke kreve at retten skal treffe en slik avgjørelse. En annen sak er at det nok er praktisk at det er en part som tar opp spørsmålet om det bør foretas en endring eller omgjøring, men parten kan altså ikke forlange at retten behandler spørsmålet. For avgjørelse hvor det besluttes omgjøring eller endring, gjelder (4).
§ 32-5 Varsel om godkjent gruppesøksmål
(1) Når et gruppesøksmål er godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller på annen måte sørge for at gruppesøksmålet gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller som er gruppemedlemmer etter § 32-7.
(2) Varslet eller kunngjøringen skal gjøre det klart hva gruppesøksmålet og gruppeprosessen innebærer, herunder konsekvensene av å registrere seg eller kreve seg slettet som gruppemedlem, og mulig ansvar for omkostninger som kan påløpe. Frist for registrering i grupperegisteret skal fremgå av varslet.
(3) Varslets innhold, varslingsmåte mv., bestemmes av retten, herunder om varsel eller kunngjøring skal besørges av representanten for gruppen.
Noe av poenget med et gruppesøksmål er at de som har krav som faller innenfor den ramme som er trukket opp for gruppesøksmålet, skal ha mulighet for å slutte seg til det og derved få avgjort sine krav. For de som er gruppemedlemmer i søksmål etter § 32-7, kan det oppstå spørsmål om de bør melde seg ut. Det er derfor viktig at mulige parter varsles om gruppesøksmålet.
Plikten til å varsle ligger primært på retten. Hvordan varsel skal gis, vil blant annet avhenge av hva slags krav saken gjelder, om de aktuelle parter er kjent mv. Det må i noen grad foretas en avveining av behovet for å nå hver enkelt mot omkostningene ved varsling.
Endres rammen for gruppesøksmålet ved avgjørelse etter § 32-4(3), er det teoretisk mulig at gruppen får en videre utforming med den konsekvens at det kommer nye gruppemedlemmer inn. I så fall må reglene i § 32-5 anvendes overfor de nye gruppemedlemmene.
§ 32-6 Gruppesøksmål som krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Gruppesøksmålet omfatter bare de som er registrert som gruppemedlemmer, med mindre søksmålet er fremmet etter § 32-7.
(2) Begjæring om registrering må fremsettes innen fristen for dette. Retten kan i særlige tilfeller godkjenne en forsinket registrering inntil hovedforhandlingen, med mindre hensynet til de øvrige parter i vesentlig grad taler mot det.
(3) Etter begjæring fra den som krever gruppesøksmålet, kan retten bestemme at det skal være et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for omkostninger etter § 32-14. Retten kan også etter begjæring bestemme at beløpet før registrering skal innbetales som sikkerhet til prosessfullmektigen for gruppen.
(4) Godkjennes registreringen, regnes registrering som foretatt på det tidspunkt begjæring om registrering ble fremsatt.
(5) Grupperegisteret føres av retten. Nærmere regler om grupperegisteret kan gis ved forskrift.
For andre gruppesøksmål enn de gruppesøksmål som går inn under § 32-7, må de berørte registreres som gruppemedlemmer for å bli omfattet av søksmålet. Påmelding til registeret bør gjøres så lettvint som mulig. I en rekke tilfelle vil det være ganske enkle opplysninger det er spørsmål om. Det kan være hensiktsmessig at det utarbeides et skjema for registrering hvor parten gjennom avkrysning samt opplysninger om navn og adresse som vil kunne gi retten tilstrekkelig informasjon for registrering.
Nektelse av registrering kan ha flere grunnlag. Det kan tenkes at de opplysninger som gis ved registreringer, viser at de prosessuelle vilkår for søksmålet ikke er oppfylt for den som melder seg. I så fall skal kravet om registrering avvises. Det samme gjelder hvor retten finner at det krav som fremmes, ikke faller innenfor den rammen som er trukket opp for kravene som hører inn under gruppesøksmålet. Spørsmålet om registrering vil måtte avgjøres ut fra de pretensjoner om krav og grunnlag som fremsettes. Spørsmålet om parten har et materielt krav, vil på ordinær måte avgjøres som ledd i realitetsavgjørelsen i saken.
Registrering må skje innen den frist som er satt for dette. Unntaksvis kan det skje registrering også etter dette tidspunktet, jf. (2). Men registrering kan ikke i noe tilfelle skje etter tidspunktet for avsigelse av realitetsavgjørelse i saken. Det er viktig at parter ikke «sitter på gjerdet» og først lar seg registrere når de ser at søksmålet fører frem. Om en som har et krav innenfor den ramme som er trukket opp for gruppesøksmålet, skulle bli oppmerksom på gruppesøksmålet først etter at det er avsagt dom, vil han kunne reise individuelt søksmål. Praktisk sett vil det, etter de regler utvalget vil foreslå, kunne lede til at dette søksmålet stilles i bero til gruppesøksmålet er avgjort.
Om (3) vises til bemerkningene under II.17.5.3.4 og bemerkningene til § 32-4(2)(d). Det er avgjørende at det skapes forutberegnelighet om ansvar, og at det også skjer en kontroll med det ansvarsbeløp som fastsettes. I en god del tilfeller er det praktisk at beløpet innbetales som et forskudd. Det åpnes adgang til å bestemme dette.
§ 32-7 Gruppesøksmål som ikke krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Retten kan bestemme at de som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, skal være gruppemedlemmer uten registrering i grupperegisteret dersom kravene (a) enkeltvis gjelder så små verdier eller interesser at de ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål, og (b) ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling.
(2) De som ikke vil delta i gruppesøksmålet, kan tre ut etter § 32-8.
Det vises til den generelle drøftelse under II.17.5.3. Vilkårene for gruppesøksmål der de berørte blir gruppemedlemmer uten registrering, er strenge. Det er for det første begrenset til søksmål som gjelder så små verdier eller interesser at det bare kan forventes at disse i begrenset utstrekning ville bli fremmet ved individuelle søksmål. Videre er det et vilkår at det ikke må være grunn til å regne med at det foreligger særlige forhold knyttet til de enkelte gruppemedlemmers krav som vil nødvendiggjøre særskilt rettslig behandling. Slik særskilt behandling vil f.eks. ikke være nødvendig ved tilfeller av renteforhøyelser på banklån og forhøyelse av teletakster som er nevnt som praktiske eksempler i II.17.5.3.
I gruppesøksmål som blir bindende uten registrering, er det nødvendig at grupperegisteret viser de som har trådt ut som gruppemedlemmer, jf. (2).
§ 32-8 Uttreden som gruppemedlem
(1) Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det gjøres ved sletting i grupperegisteret eller, for søksmål etter § 32-7, ved at det anmerkes i grupperegisteret at vedkommende ikke skal være gruppemedlem. Utmeldingen er virksom fra det tidspunkt retten mottar meldingen. Utmelding kan ikke skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig avgjort.
(2) Utmelding før det er avsagt realitetsavgjørelse som etter § 32-11 binder gruppemedlemmene, kan skje uten at vedkommende taper det materielle krav som var fremmet.
(3) Ved utmelding etter at det er avsagt realitetsavgjørelse som binder gruppemedlemmet etter § 32-11, fortsetter nødvendig videre behandling i instansen etter reglene for allmennprosess eller for småkravsprosess om kravet går inn under § 10-1. Dersom videre behandling av partens krav forutsetter overprøving ved anke, må den som har trådt ut, erklære anke om han ønsker overprøving. Anke kan inngis innen én måned etter utløpet av ankefristen for gruppen. Selv om denne fristen er utløpt, kan vedkommende likevel anke hvor gruppen har anket. Anke må da inngis samtidig med utmeldingen av gruppesøksmålet, og den må ligge innenfor den ramme for anke som er trukket opp i anken fra gruppen.
(4) En som har fremmet kravet ved individuelt søksmål, betraktes i forhold til reglene foran som utmeldt av gruppesøksmålet. For søksmål etter § 32-7 opphører denne virkningen om det individuelle søksmål heves.
Regelen om at gruppemedlemmer blir bundet av avgjørelser som treffes, og regelen om at partsrettigheter i gruppesøksmålet skal utøves samlet, tilsier at et gruppemedlem som ikke er fornøyd med måten søksmålet føres på, må kunne tre ut av gruppesøksmålet.
De rettslige konsekvenser for parten ved uttreden må nødvendigvis måtte bli noe forskjellige etter som han trer ut før eller etter det er avsagt en avgjørelse i saken som er bindende for ham.
Punkt (2) gjelder den situasjon at uttreden av gruppesøksmålet skjer før det er avsagt noen avgjørelse som etter § 32-11 er bindende for parten.
Punkt (3) gjelder hvor en part trer ut av gruppesøksmålet etter at det er avsagt en avgjørelse som etter § 32-11 er bindende for ham. Hvis denne avgjørelsen ikke innebærer at vedkommende parts krav er avgjort i instansen, men kun gir rettslige bindende føringer for avgjørelsen av kravet, jf. § 32-11(2), må behandlingen fortsette i instansen. Denne behandlingen må da skje etter reglene for allmenn-prosess eller småkravsprosess om kravet faller innenfor området for disse reglene, se § 10-1.
Parten kan også tre ut etter at hans krav er avgjort i instansen. Hvis avgjørelsen er gått ham i mot, og han ikke anker denne, og heller ikke motparten anker for å få en enda gunstigere avgjørelse, blir avgjørelsen stående dem i mellom selv om gruppen anker. (3) annet og følgende punktum gir regler hvor den part som trer ut av gruppesøksmålet ønsker å inngi særskilt anke. Til fristen bemerkes at ekstrafristen i forhold til anke fra gruppen synes praktisk rett og slett fordi det nok ofte vil være det forhold at det ikke inngis anke fra gruppen som gjør at en part vil inngi særskilt anke. Spørsmålet om gruppen vil anke, kan lett tenkes først å være avklart ved utløpet av gruppens ankefrist. Hvor gruppen har anket, er det åpnet for uttreden for et gruppemedlem også etter utløpet av ankefristen etter tredje punktum. Men parten er da for krav og anførsler bundet av den ramme som er trukket opp i anken fra gruppen. Ved særskilt anke fra en part vil de alminnelige regler om ankebehandling få anvendelse, herunder krav til ankesum.
Punkt (4) gir regler om virkningene av at det reises individuelt søksmål.
§ 32-9 Rettigheter og plikter i gruppesøksmålet. Representasjon
(1) Gruppens rettigheter og plikter i gruppesøksmålet ivaretas av grupperepresentanten. Grupperepresentanten har plikt til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet. Særlig gjelder dette for prosesshandlinger og avgjørelser som får betydning for gruppemedlemmenes krav.
(2) Den som kan reise gruppesøksmål etter § 32-3(1), og som er villig til det, kan være grupperepresentant.
(3) Grupperepresentanten skal utpekes av retten. Representanten skal kunne ivareta gruppens interesser på en god måte, og kunne svare for gruppens mulige omkostningsansvar overfor motparten. Retten kan tilbakekalle en oppnevnelse som grupperepresentant og oppnevne en ny om det er nødvendig. § 32-4(4) gjelder tilsvarende for avgjørelser om tilbakekall av og nyoppnevnelse av grupperepresentant.
(4) Gruppen skal i søksmålet ha prosessfullmektig som er advokat. Retten kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette.
Gruppens rettigheter og plikter i søksmålet ivaretas av grupperepresentanten. De enkelte gruppemedlemmer kan altså ikke utøve partsrettigheter på vegne av gruppen. Det er derfor viktig at funksjonen som grupperepresentant utøves av en som er skikket og som kan drive frem søksmålet på en ordentlig måte som ivaretar gruppemedlemmenes interesser.
Grupperepresentanten plikter å holde gruppemedlemmene forsvarlig orientert om saken. Men er de misfornøyd med hvordan grupperepresentanten håndterer saken, kan de bli tvunget til å trekke seg som gruppemedlemmer. Denne adgangen til å melde seg ut, er en nødvendig konsekvens av at partsrettighetene bare kan utøves av grupperepresentanten og ikke av de enkelte gruppemedlemmer.
Den som kan begjære gruppesøksmål, og som er villig til det, kan etter (2) oppnevnes som grupperepresentant. Det vil også si at en organisasjon kan være grupperepresentant. Da vil representasjonen utøves av organisasjonens lovlige stedfortreder. Det er for øvrig praktisk at organisasjoner har denne oppgaven. Retten trenger ikke oppnevne den som har fremsatt begjæringen om gruppesøksmålet. En oppnevnelse kan ankes, jf. § 32-4(4).
Det er altså retten som skal oppnevne grupperepresentant. Retten skal føre en kontroll med at det oppnevnes en som er skikket. Også motpartens interesser plikter retten her å ta i betraktning, i og med at det er representanten som svarer for gruppens forpliktelser. Det tilsier for øvrig at også han, for spørsmålet om hvem som skal oppnevnes, må ha den ankerett som følger av § 32-4(4).
Retten kan tilbakekalle en oppnevnelse og oppnevne en ny om det «er nødvendig». I dette ligger det at grupperepresentanten ikke lenger er egnet til å ivareta sine funksjoner. Retten kan gjøre dette av eget tiltak. Gruppemedlemmene har ingen rett til å kreve tilbakekall og nyoppnevnelse. Men det er ikke noe i veien for, og det er ikke upraktisk, at det er disse som reiser spørsmålet om tilbakekall og nyoppnevnelse.
Gruppeprosess vil kunne reise vanskelige spørsmål vedrørende behandlingen, og det må derfor kreves at gruppen har prosessfullmektig som er advokat, jf. (4). Men retten kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette. Unntaket vil kunne være aktuelt hvor den person som utøver funksjonen som grupperepresentant også har de særlige faglige kvalifikasjonene som er nødvendig for fullgodt å ivareta oppgaven som prosessfullmektig.
§ 32-10 Tvistepunkter som kun gjelder én eller få gruppemedlemmer. Undergrupper
(1) Retten kan bestemme at reglene for gruppeprosess ikke skal gis anvendelse for behandlingen av tvistepunkter som bare gjelder et lite antall gruppemedlemmer. I så fall råder gruppemedlemmene selv over disse spørsmålene. Retten avgjør rekkefølgen de forskjellige spørsmål skal behandles i. Normalt bør retten behandle de spørsmål som gjelder gruppen som helhet før den behandler særspørsmål knyttet til en eller noen få parter.
(2) Hvor gruppen består av et stort antall gruppemedlemmer, og det for flere av disse oppstår samme eller vesentlig like rettslige eller faktiske spørsmål som skiller seg fra de spørsmål som er felles for gruppen som helhet, kan retten bestemme at det skal opprettes undergrupper. For opprettelse av undergrupper og behandlingen av særspørsmålene for dem, får reglene i dette kapittel tilsvarende anvendelse.
Det kan være enkelte særskilte tvistepunkter for noen av gruppemedlemmene. Det må da skilles mellom tvistepunkter som gjelder gruppen og tvistepunkter som gjelder enkeltparter. Normalt bør retten gi prioritet ved behandlingen til de tvistepunkter som er felles for gruppen.
Det kan også tenkes, særlig i gruppesøksmål med mange gruppemedlemmer, at særspørsmål kan gjelde en god del, men likevel et mindretall av gruppemedlemmene. I slike tilfeller kan det være praktisk å åpne for at det etableres undergrupper. Kapitlet er gitt tilsvarende anvendelse for opprettelse og behandling av særspørsmålene for undergruppene, jf. (2). Det medfører blant annet at det må opprettes grupperepresentant for undergruppen, at det her må skje registrering mv.
Utvalget har overveid hvorvidt det bør åpnes for en begrenset adgang for parter til å trekke inn egne krav som faller utenfor den ramme som er trukket opp for gruppesøksmålet. Utvalgets standpunkt er at en gruppeprosess i seg selv kan bli så vidt komplisert, at det ikke bør tillates.
§ 32-11 Avgjørelse av gruppesøksmålet. Forlik
(1) Avgjørelser av krav i gruppesøksmål binder de som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
(2) Retten kan dele pådømmelsen slik at den først avgjør kravene fra ett eller noen gruppemedlemmer når innsigelser og anførsler gjør at det ikke er praktisk å treffe realitetsavgjørelse for kravene fra alle gruppemedlemmene under ett. Denne første dommen legges uprøvd til grunn ved senere pådømmelser, så langt det ikke er anført at det foreligger særlige grunnlag for avvikende avgjørelse. Denne virkningen gjelder ikke for fastleggelse av faktiske og rettslige forhold som gruppemedlemmene har vært avskåret fra å få overprøvd ved anke.
(3) Forlik i gruppesøksmål etter § 32-7 må godkjennes av retten. For avgjørelsen om godkjennelse gjelder § 32-4(4) tilsvarende.
Hovedregelen er gitt i (1) første punktum – avgjørelser i gruppesøksmål binder de som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
Det vil, spesielt i gruppesøksmål som gjelder krav om erstatning eller andre individuelle ytelser, for enkelte gruppemedlemmer kunne være særlige grunnlag eller innsigelser. Det kan f.eks. være at saksøkte gjør gjeldende at for gruppemedlem B foreligger det en akseptert risiko som må utelukke ansvar, for gruppemedlem C er det særlige forhold ved Cs eiendom som utelukker ansvar og for gruppemedlem D er kravet foreldet. For øvrige gruppemedlemmer er det ikke anført særlige forhold, verken som særskilt grunnlag for eller som særskilt innsigelse mot ansvar. I så fall vil det først være naturlig å avgjøre saken for de øvrige gruppemedlemmer, for så i en eller flere avgjørelser å avgjøre B, C og Ds krav. I avgjørelsene for B, C og D må da den første dommen legges uprøvd til grunn for alle fellesspørsmål, faktiske og rettslige, dvs. for gruppespørsmålene, jf. (2) første og annet punktum.
Hovedregelen om at avgjørelsen, for det faktiske og rettslige grunnlag som er felles for gruppen, skal legges til grunn i senere avgjørelser for de øvrige gruppemedlemmer som ikke fikk sitt krav pådømt ved den første dommen, er en nødvendig konsekvens av grunntanken bak gruppesøksmål – felles avgjørelse av det som er felles for gruppen. I visse situasjoner må det imidlertid gjøres unntak fra denne regelen. Hvis A som grunnlag for sitt krav anfører de faktiske og rettslige grunnlag x og y, som er felles for hele gruppen, men i tillegg har et eget grunnlag, som ikke gjelder gruppen for øvrig, og vinner på det siste, men ikke når frem på de felles grunnlag, har man en slik unntakssituasjon. Her har A fullt ut nådd frem med sitt krav. A har ingen interesse av å anke, og etter de vanlige regler skulle han ikke ha adgang til dette. Motparten kan selvsagt anke, og da kan «gruppespørsmålene» prøves i ankeinstansen. Hvis motparten ikke anker, kan man ikke godt la de øvrige gruppemedlemmer måtte avfinne seg med førsteinstansens dom som endelig for gruppespørsmålene. Da måtte de i tilfelle få adgang til anke dommen. Det vil imidlertid være uheldig for den part som har fått avgjort sitt krav, og man ville også lett få en ankeprosess preget av motsetninger og med kanskje en nokså abstrakt behandling av gruppespørsmålene. En ryddigere løsning synes å være at de øvrige gruppemedlemmer ikke blir bundet av den første avgjørelsen for sider ved denne som de er avskåret fra å få overprøvd ved anke. Denne reglene er nedfelt i (2) siste punktum. Det tilføyes at denne type problemer i mange – forhåpentligvis de fleste – tilfeller bør kunne unngås ved at det krav som plukkes ut for den første pådømmelsen, er basert på det faktiske og rettslige grunnlag som er typisk for gruppen.
I gruppesøksmål etter § 32-7, kommer man ikke utenom at forliket må godkjennes av retten. Det ligger i dagen at dette vil kunne by på vanskelige vurderinger. Retten må om nødvendig selv søke å sikre seg nødvendig innsikt f.eks. i det økonomiske grunnlaget for forliket. Det kan bli nødvendig for retten å oppnevne sakkyndig for å kunne foreta denne vurderingen. For øvrig må retten påse at gruppemedlemmene er orientert om forliksforslaget, slik at de som ikke vil være bundet har mulighet for å melde seg ut før forlik inngås.
§ 32-12 Saksomkostninger
(1) Grupperepresentanten har rett og plikt i forhold til saksomkostninger i gruppesøksmålet.
(2) Ved skifte av grupperepresentant, bestemmer retten hvordan rett og plikt til saksomkostninger skal fordeles mellom disse.
(3) For saksomkostninger ved tvistepunkter etter § 32-10(1), gjelder de vanlige regler om saksomkostninger.
Det er en rekke vanskelige spørsmål i tilknytning til saksomkostninger i gruppesøksmål. At gruppen hvis den vinner saken bør kunne tilkjennes saksomkostninger på linje med individuelle parter, synes rimelig. På den annen side kan det vanskelig begrunnes at gruppesiden ikke skal kunne pålegges omkostningsansvar hvis gruppen taper. En annen sak er at selve det forhold at det er en gruppe som opptrer, etter omstendighetene kan tenkes å få betydning ved anvendelse av skjønnsmessige regler for unntak fra hovedregelen om omkostningsansvar for den som taper saken.
Hvis det er grunnlag for å pålegge gruppen å betale saksomkostninger, hvem skal da ha omkostningsansvaret på gruppesiden? Utvalget er kommet til at dette bør være grupperepresentanten, jf. drøftelsen under II.17.5.3. Rent umiddelbart kan dette synes lite rimelig. Da veltes – vil man kunne si – en byrde over på representanten som vil medføre at gruppesøksmål ikke blir reist. Dette er imidlertid etter utvalgets mening en alt for snever vurdering. Å plassere omkostningsansvaret hos grupperepresentanten, vil føre til at denne må sørge for at det ordnes med finansiering. Dette vil blant annet kunne gjøres ved at det stilles som vilkår at de som slutter seg til søksmålet som gruppemedlemmer må påta seg et visst ansvar, og eventuelt også innbetale ansvarsbeløpet beløpet som sikkerhet, jf. §§ 32-6(3) og 32-14(1). Grupperepresentanten vil også med styrke kunne ta opp spørsmålet om fri sakførsel og annen form for økonomisk støtte til gruppesøksmålet. Dertil kommer at et ansvar for grupperepresentanten vil harmonere med at det er grupperepresentanten som utøver de prosessuelle rettighetene på vegne av gruppen.
Grupperepresentanten kan være byttet ut under saken, jf. § 32-9(3). Har det skjedd tidlig under saksforberedelsen og før det er påløpt særlig mye omkostninger, vil det være lite rimelig om den som er byttet ut skal ha noe omkostningsansvar. Forholdet kan være helt annerledes hvor det er pådratt vesentlige omkostninger, kanskje ved en uforsvarlig prosessførsel fra grupperepresentantens side. Da vil det kanskje være rimelig å la denne ha et fullt ansvar for omkostningene. Nettopp fordi forholdene her vil være så vidt forskjellige, bør retten for disse tilfellene ha en generell adgang til å fordele omkostningene mellom grupperepresentantene, jf. (2).
§ 32-13 Godtgjørelse
Prosessfullmektig og grupperepresentant har krav på godtgjørelse for sitt arbeid og dekning av sine utgifter. Godtgjørelsen og utgiftsdekningen fastsettes av retten. Kravene kan kreves dekket av gruppens motpart i den utstrekning denne ilegges ansvar for saksomkostninger, og av gruppemedlemmene innen den ramme som følger av § 32-14.
Bestemmelsen slår fast at prosessfullmektig og grupperepresentant har krav på godtgjørelse for arbeid og dekning av utgifter. Regelen er nokså selvfølgelig. Det som er særegent, og kanskje ikke like selvfølgelig, er at godtgjørelsen og utgiftsdekningen skal fastsettes av retten. Dels har dette sammenheng med den kontroll retten ellers skal føre med prosessførselen, og dels har det også sammenheng med at det enkelte gruppemedlem kan ha et svakt grunnlag for å ta stilling til krav om godtgjørelse.
§ 32-14 Gruppemedlemmers økonomiske ansvar mv.
(1) Gruppemedlemmer, med unntak av gruppemedlemmer i søksmål etter § 32-7, er ansvarlig overfor grupperepresentanten for omkostninger denne ilegges etter § 32-12 og for godtgjørelse prosessfullmektig og grupperepresentant tilkjennes etter § 32-13. Ansvaret for det enkelte gruppemedlem er begrenset til det beløp som er fastsatt eller innbetalt som vilkår for registrering, jf. § 32-6(3). Beløp som tidligere ikke er innbetalt, skal innbetales til gruppens prosessfullmektig.
(2) Tidligere gruppemedlemmer som er utelukket fra gruppen etter § 32-4(3), kan ikke ilegges ansvar etter (1). Beløp innbetalt etter § 32-6(3) skal tilbakebetales. For dem som har trådt ut av gruppen ved utmelding, bestemmer retten om de skal ha ansvar etter (1). Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om en større del av omkostningene er pådratt på det tidspunkt utmelding skjer.
(3) Etter dekning av eget tilgodehavende plikter prosessfullmektigen å videreføre innbetalte beløp etter (1) til dekning av omkostningsbeløp som gruppens motpart er tilkjent, før det skjer utbetaling til grupperepresentanten.
(1) gir regler for hvilket ansvar det enkelte gruppemedlem har for det ansvar gruppe-representanten måtte bli ilagt overfor motparten og for det krav om godtgjørelse og utgiftsdekning som grupperepresentanten og prosessfullmektigen måtte ha etter § 32-13. Ansvaret er altså maksimert og knyttet til det beløp som er fastsatt eller innbetalt som vilkår for registrering.
Saksomkostningsspørsmålet for de gruppemedlemmer som melder seg ut av saken ved å begjære seg slettet av grupperegisteret, kan være problematisk. Her vil man ha en rekke varianter. Et gruppemedlem kan trekke seg på et tidlig tidspunkt i prosessen, et annet kan trekke seg meget sent. Omkostningene sett i forhold til gruppemedlemmer kan også være meget forskjellige, blant annet ut fra hvor mange gruppemedlemmer det er som har sluttet seg til gruppesøksmålet. Utvalget antar at det beste her er å gi retten en skjønnsmessig adgang til å bestemme om og i tilfelle i hvilken grad et utmeldt gruppemedlem skal svare for omkostninger og godtgjørelse, jf. (2) tredje og fjerde punktum.
For dem som er utelukket etter § 32-4(3), altså ved en omgjørings- eller endringsavgjørelse for gruppesøksmålet, er det urimelig om disse skal belastes for omkostninger, jf. (2) første og annet punktum.
Det kan tenkes at gruppemedlemmenes ansvarsbeløp ikke er nok til både å dekke egen prosessfullmektig, motparten og grupperepresentanten. Etter utvalgets mening er det her rimelig å gi prosessfullmektigen prioritet, men at motparten skal ha overført det resterende før det kan skje dekning av grupperepresentantens krav. I denne forbindelse minnes det om at grupperepresentanten svarer for gruppens forpliktelser overfor motparten.
§ 32-15 Gruppe på saksøktesiden
§§ 32-1 til 32-14, med unntak av § 32-7, gjelder tilsvarende så langt de passer hvor gruppen utgjøres av parter på saksøktesiden.
Gruppesøksmål har nok først og fremst sin plass hvor gruppen er saksøker. Men det kan også tenkes at søksmålet rettes mot flere som er berørt på samme måte, og hvor de saksøkte ser seg tjent med å opptre samlet som en gruppe i søksmålet. I så fall vil de foreslåtte regler i betydelig grad kunne anvendes tilsvarende i denne situasjonen.
Saksøkeren vil ikke kunne tvinge de saksøkte inn i noe gruppesøksmål. Det vil være en konsekvens av systemet med en alminnelig rett til utmelding som gruppemedlem. Hensynene bak gruppeprosessen tilsier også at hvor gruppen er på saksøktesiden, må de som har krav som faller innenfor den ramme for gruppen som er trukket opp, men som saksøkeren ikke har saksøkt, selv kunne slutte seg til søksmålet på saksøktesiden.
I mange tilfeller vil det nok være overveiende sannsynlig at de aktuelle parter på gruppesiden kun er de som allerede er saksøkt. I så fall kan retten ikke behøve å gjøre annet med hensyn til varsel etter § 32-5, enn gjennom spørsmål til partene å søke å bringe på det rene om det likevel er noen det kan være aktuelt å varsle.
Også ved gruppesøksmål på saksøktesiden må det være en rett for gruppemedlemmer til å melde seg ut av grupperegisteret. Men uttreden kan ikke innebære at de ikke lenger er saksøkt. Søksmålet må fortsette mot dem som individuelt søksmål. Det skulle være unødvendig å fastslå dette i en egen regel. Det må følge av at gruppeprosessreglene anvendes «så langt de passer».
fredag 2. mars 2007
Jan Thore's innlegg fra annet forum vedr. gruppesøksmålet (noen korreksjoner, admin)
Gruppesøksmål mot barnevernet.
Hei alle sammen.
Etter en gjennomgang av flere barnevernssaker rundt omkring i dette landet er det påfallende mange som har en lik konteks. Skulle tro det var de samme som jobbet med alle sakene. Dette burde det vært en kraftig gjennomgang på, og det skal vi prøve å få til ved å gå til et gruppesøksmål mot staten.
Alle som føler seg overkjørt av barnevernet kan være med, det er ikke lett å klare seg mot overmakta alene. Står man sammen er man sterkere og har mere ressurser å hjelpe seg med.
Ingen er noen supermennesker så derfor trenger man støtte fra andre, og i de fleste tilfeller kan det være godt å snakke med noen som er helt på utsiden av din egen sak. Husk det er dine barn vi alle skal kjempe for det er ikke lett alene men det er lettere om flere bryr seg.
Barnevernet bryter til daglig lover i Norge og ingen i regjeringen er villige til å gjøre noe med det etter å ha blitt informert i flere år vil barne og familie dep ikke se den siden av barnevernet. Men beskytter barnevernet men nå er det gått forlangt fo vill sette munnbind på oss som kritiserer barnevernet. Så vi er nå foreldere fra hele landet som har gått til søksmål mot barnevernet da heller ikke de ansvarlige i de enkelte kommmuner er villig til å gjøre noe med lovbruddene til barnevernet er dette eneste muligheten til å stoppe dem.hvilke lover dem bryter er jo ganske enkelt Yrkesetisk grunnlags dokument for barnevernspedagoger Forvaltningsloven Barnevernloven helseloven emk fns-barnekonvensjon Grunnloven.
Og er det fler som føler att barnevernet ikke følger loven er det bare å ta kontakt. Og det er flere advokater som mener det barnevernet holder på med er horribelt og har sagt seg villig til å stille opp i et gruppesøksmål.
Du må IKKE være medlem av gfsr for å være med.
Men det er bare å melde seg inn for den som vil det.
Jan Thore Håkelien mob 45474588 Haakelien@gmail.com østlandet.
Gerd June Kjenner mob. 98 41 02 24 gerdjune@hotmail.com vestlandet.
Se ellers oppdateringer underveis.
Mvh
Kristin Brataas
Hei alle sammen.
Etter en gjennomgang av flere barnevernssaker rundt omkring i dette landet er det påfallende mange som har en lik konteks. Skulle tro det var de samme som jobbet med alle sakene. Dette burde det vært en kraftig gjennomgang på, og det skal vi prøve å få til ved å gå til et gruppesøksmål mot staten.
Alle som føler seg overkjørt av barnevernet kan være med, det er ikke lett å klare seg mot overmakta alene. Står man sammen er man sterkere og har mere ressurser å hjelpe seg med.
Ingen er noen supermennesker så derfor trenger man støtte fra andre, og i de fleste tilfeller kan det være godt å snakke med noen som er helt på utsiden av din egen sak. Husk det er dine barn vi alle skal kjempe for det er ikke lett alene men det er lettere om flere bryr seg.
Barnevernet bryter til daglig lover i Norge og ingen i regjeringen er villige til å gjøre noe med det etter å ha blitt informert i flere år vil barne og familie dep ikke se den siden av barnevernet. Men beskytter barnevernet men nå er det gått forlangt fo vill sette munnbind på oss som kritiserer barnevernet. Så vi er nå foreldere fra hele landet som har gått til søksmål mot barnevernet da heller ikke de ansvarlige i de enkelte kommmuner er villig til å gjøre noe med lovbruddene til barnevernet er dette eneste muligheten til å stoppe dem.hvilke lover dem bryter er jo ganske enkelt Yrkesetisk grunnlags dokument for barnevernspedagoger Forvaltningsloven Barnevernloven helseloven emk fns-barnekonvensjon Grunnloven.
Og er det fler som føler att barnevernet ikke følger loven er det bare å ta kontakt. Og det er flere advokater som mener det barnevernet holder på med er horribelt og har sagt seg villig til å stille opp i et gruppesøksmål.
Du må IKKE være medlem av gfsr for å være med.
Men det er bare å melde seg inn for den som vil det.
Jan Thore Håkelien mob 45474588 Haakelien@gmail.com østlandet.
Gerd June Kjenner mob. 98 41 02 24 gerdjune@hotmail.com vestlandet.
Se ellers oppdateringer underveis.
Mvh
Kristin Brataas
onsdag 28. februar 2007
Gruppesøksmål mot barnevernet
Kontakt
Gerd June Kjenner mob. 98 41 02 24
E-post: gerdjune@hotmail.com
Jan-Tore Haakelien tlf. 63 97 32 84
E-post: 'janthorehaakelien@yahoo.com'
Mvh
Kristin Brataas
kbrataa@broadpark.no
Gerd June Kjenner mob. 98 41 02 24
E-post: gerdjune@hotmail.com
Jan-Tore Haakelien tlf. 63 97 32 84
E-post: 'janthorehaakelien@yahoo.com'
Mvh
Kristin Brataas
kbrataa@broadpark.no
Abonner på:
Innlegg (Atom)
